Den tiden vi er inne i nå er nesten uvirkelig. Det som skjer rundt oss er vanskelig å forholde seg til og forstå. Hele samfunnet ble lukket ned i løpet av noen dager i mars. Vi ble vitne til en bråstopp vi ikke trodde var mulig og som har endret næringsliv, arbeidsliv og dagliglivet til hver enkelt av oss dramatisk. Av Caroline Fische, Dossier Solutions
Etter noen uker sitter vi fortsatt i en slags limbotilstand, hvor alt er usikkert – ikke minst fremtiden. Dette gjør oss sårbare. Når og hvordan kommer vi oss tilbake til normalen? Og hva blir den nye «normalen»? Det er jo ikke bare Norge som står på hodet.
Tenk mer vi
Vi ser samtidig at ting ikke står stille. Tvert om. Vi leser og opplever at hele landet – ja, hele verden er midt i kjempeomveltninger. Det er snakk om å «overleve» på mange plan og det handler ikke bare om helse. Hvordan vil vår økonomi, levestandard og vårt arbeidsliv bli? Digitale verktøy og hjelpemidler utvikles i en voldsom fart – og blir tatt i bruk like fort. Forskning og nye ideer drives frem i et tempo og med et samarbeid vi sjelden har sett. Vi er villige til å prøve ut nye måter å jobbe, lære og å samarbeide på som vi ofte har drømt om, men hvor endringsviljen har vært den store utfordringen.
Vi leser om selskaper som har mistet eksistensgrunnlaget over natten, men som nå tenker helt nytt både rundt produkter og tjenester, hvordan de markedsfører eller leverer. De hiver seg rundt og går inn i nye markedssegmenter med suksess. Vi opplever også en dugnadsvilje og et ønske om å bidra som er sjelden, ikke bare i den store nasjonale koronadugnaden. Vi er villig til å ta mer ansvar og bruker mer energi og kreativitet i et større perspektiv. «Tenk mer VI», sa Erna Solberg og det gjør vi. Det er derfor ganske interessant hva som åpnes opp og skjer i denne overgangstiden.
På tide å tenke nytt
I sosialantropologi er overgangsriter sentralt i samfunnsutviklingen. Disse er ofte nødvendige innarbeidede tradisjoner med målsetting om vekst og forberedelse til annen status/situasjon for enkeltpersoner eller grupper.
Enkelt fortalt består de av 3 faser:
Adskillelse: Hvor en trekkes ut av det vanlige fellesskapet. Ofte i en form for isolasjon.
Liminalitet (limbotilstand): Å være midt i mellom det gamle og det nye. Hvor det er viktig å vaske bort det gamle og forberede en «gjenfødelse» tilpasset den nye situasjon som venter. Her er det viktig å finne en balansegang mellom usikkerhet/trygghet for å skape motivasjon for utvikling.
Reintegrasjon: En ny status etableres.
Kan dette være en metafor som kan brukes for bedre å forstå hva som foregår? Jeg tror det er mange som opplever å være i en tilstand av vakuum – en limbotilstand med mye usikkerhet og sårbarhet. Dette er en tilstand hvor skråsikkerheten og trygghetsfølelsen vi er vant til blir satt på prøve. Det skaper åpenhet og vilje til å se kritisk på det «gamle» og ta i bruk nye måter å jobbe, lære og samarbeide på. Hva skal vi kvitte oss med? Hvordan kan vi tilpasse oss bedre? Hvordan endrer markedene og behovene seg fremover og hvordan vil våre produkter/tjenester passe inn?
Tiden er nå
Det er NÅ tiden er moden for vekst og utvikling, noe både NHO og LO også understreker: Bruk tiden til kompetanseutvikling. Det er NÅ vi kan gjøre en forskjell for hvilken «tilstand» vi kommer ut av koronakrisen. Dette er en tid hvor ledelse og HR bør være synlige og aktive. Både for å balansere usikkerheten med trygghet og opplevelse av tilhørighet. Å være motivert for å bidra er ofte avhengig av i hvilke grad en føler seg involvert. Dette er fine ord som ofte blir brukt i organisasjonsutvikling, men som i disse dager virkelig kan gi mening både for medarbeidere og ledere. I tillegg må denne mellomfasen også brukes til å konkretisere hvordan vi mobiliserer og forbereder oss best mulig og gi folk anledning til å bidra.
Samarbeide på tvers
Noen ligger i forkant. Noen har fordel av at de allerede har spisskompetanse. Om det nå er innenfor smittevern, beredskapsplanlegging eller gode opplæringsplaner som forenkler oppstarten. Andre organiserer ulike arenaer for erfaringsoverføring, innovasjon og læring for å dra nytte av de mulighetene vi har for vekst og endring. Det vi heller ikke skal glemme er at vår vilje til å dele og samarbeide har endret seg i denne felles dugnaden vi alle er en del av. La oss benytte oss av det og samarbeide på tvers, dele og videreutvikle oss sammen. Det bør ikke bare gjelde innenfor egen organisasjon. La oss se til forskning i disse dager. Der samarbeides og deles det både nasjonalt og internasjonalt. Det er kanskje her den største nytteverdien ligger. Vi må bare passe på å benytte oss av de mulighetene som ligger i overgangene.
